Prinsippet om induksjonsstrømforsyning er hovedsakelig basert på fenomenet elektromagnetisk induksjon, som ble oppdaget av den britiske fysikeren Faraday i 1831 og foreslo en tilsvarende teoretisk forklaring. Fenomenet elektromagnetisk induksjon viser at når det er et vekslende magnetfelt i området som er omgitt av kretsen, vil en elektromotorisk kraft induseres i begge ender av kretsen. Hvis den er lukket, vil det genereres en indusert strøm. Ved å bruke dette prinsippet kan induksjonsstrømforsyningen generere et vekselmagnetisk felt ved å generere en vekselstrøm, og deretter bruke det vekselmagnetiske feltet til å generere virvelstrøm for å oppnå oppvarming eller andre energikonverteringseffekter.
Arbeidsprinsippet for induksjonsstrømforsyning kan deles inn i to hovedmetoder:
Dielektrisk oppvarming: Denne metoden brukes vanligvis til å varme opp ikke-ledende materialer, for eksempel tre. Den bruker høyfrekvent spenning for å generere et vekslende elektrisk felt på det to-polede platelaget. Mediet som skal varmes opp befinner seg i et vekslende elektrisk felt, og de polare molekylene eller ionene i mediet roterer eller vibrerer med samme frekvens som det elektriske feltet, og genererer derved varme og oppnår en varmeeffekt.
Induksjonsoppvarming: Denne metoden genererer et vekselmagnetisk felt ved å generere en vekselstrøm, og bruker deretter det vekselmagnetiske feltet til å generere virvelstrømmer for å oppnå varmeeffekten. Denne oppvarmingsmetoden er mye brukt i oppvarming og prosessering av metallmaterialer, som sveising, varmebehandling, etc.
I tillegg ligner prinsippet for induksjonsstrømforsyningen det for en transformator, som oppnår energikonvertering og overføring ved å generere magnetisk kobling mellom primær- og sekundærsiden. Denne strømforsyningen er egnet for å utvinne energi fra høyspent overførings- og distribusjonslinjer. Utgangsspenningen og effekten er relatert til faktorer som driftsfrekvens, primærstrøm, sekundære svinger, kjernepermeabilitet, størrelse og belastning.