I 1899 produserte Sverige verdens første induksjonssmelteutstyr – en induksjonsovn. På 1930-tallet ble induksjonsovner mye brukt til å smelte svarte og ikke-jernholdige metaller. Etter andre verdenskrig dukket epoken med kraftfrekvensinduksjonsovner opp. På grunn av sin evne til å være direkte koblet til 50Hz eller 60Hz hovedstrømnettet, har kraftfrekvensovner opplevd en periode med rask utvikling som smelteutstyr i støperiindustrien. Den erstattet gradvis masovnen, gassovnen og oljeovnen.
Induksjonssmelting oppnådde betydelige gjennombrudd på 1980-tallet med utviklingen av statisk variabel frekvens strømforsyningsteknologi. Med introduksjonen av tyristorteknologi har frekvenskonverteringseffektiviteten til induksjonsovner økt fra 60 % -80 % til 97 % -98 %, samtidig som de oppnår høyere driftssikkerhet og oppstartshastighet. Sammenlignet med kraftfrekvensovnen, er effekttettheten til mellomfrekvensovnen omtrent tre ganger den for kraftfrekvensovnen, og det er ikke behov for gjenværende væske eller kraftreduksjon under smelteprosessen, noe som kan sikre konstant kraftdrift.
De siste årene har den raske utviklingen av nedstrømsindustrier som bildeler, maskineri, ren energi og romfart ført til en økende etterspørsel etter støpegods, noe som har resultert i en økende markedsetterspørsel etter induksjonsovner. Sammenlignet med masovnen har den middels frekvente induksjonsovnen kontrollerbar kjemisk sammensetning og temperatur på det smeltede jernet, og produserer mindre skadelige stoffer som svovelinnhold og slaggstøv i det smeltede jernet, noe som gjør den mer energieffektiv og miljøvennlig. Foreløpig har den i utgangspunktet erstattet masovnen som standard smelteutstyr i støpeverkstedet


